Jeg har flyttet til: www.justjannicke.blogspot.com .
Sees der? 
1. februar 2010 kl. 10:19 med 5 kommentarer
Eit mislykka skilsmisseborn..
FØR DU LES: Dette her er ein tekst eg skreiv på tentamen i fjor. Eg skriv om korleis eg følar det er å ha skilde foreldre. Ja, eg er ganske lat som berre postar ein tekst eg har skreve tidlegare, men dykk overlev.. Håpar eg.. Eg skriv på nynorsk, men det er ikkje vanskeleg å forstå 
Det er mange som opplev skilsmisse, meir no enn før. Nokre unge tykkjer det gjer kvardagen meir utfordrande, og nokre ikkje – sånn som eg.
Eg har lest og høyrt mange historiar om unge som slit med skilte foreldre, men er det ingen som syns det er greitt at foreldra er skilte? Det syns eg. Ikkje det at mor og far krangla, det merka eg aldri. Men eg hugsar korleis dei fortalde meg det, og korleis eg reagerte.
Eg gjekk i 2. klasse då mor og far skilde seg, søstera mi gjekk enno i barnehagen. Eg fekk vite det ein gong eg leika ute, mor og far satte seg ned og fortalde kva dei hadde tenkt å gjera. Det første eg sa var: ”Jippi! Me skal flytte!”, mor blei litt overaska. Nesten alle venene mine budde 1 ½ km vekke frå der eg budde, og no skulle mor flytte der dei budde. Det var ikkje ei trist lita jente som satt på fanget til mor si, som kanskje mange trudde.
Det har alltid vore greitt for meg, eg har aldri sett noko problem i det. Kanskje det er for vennskapet mor og far har. Dei samarbeid og snakkar i saman kvar veke. Eg og Elisabeth, lillesøstera mi, flyttar på kleda i ein bag, men det er valfritt. Me har nok av klede til å legge nokre igjen hos kvar av dei, men jenter likar å ha litt å velgje mellom. Før pakka mor og far tinga me skulle ha med oss, men no er me blitt så store at me klarar det fint sjølv.
Eg og søstera mi er sjå mor i partalsveker og sjå far i oddetalsveker. Mor og far byttar på kven som skal vere med oss i jula annakvart år, og den som ikkje skal ha oss i jula, har oss på nyttår. Når me feirar jul med far plar me alltid feire jul med mor også, men den feiringa tek me litt tidlegare i desember. Me får då kvar sin pakke, men den er ikkje like stor som den me får på den skikkelege julafta. Eg finn ikkje noko gale i å ha 2 julafter!
Det same er det med feriane i somaren; me reis på tur me far ei lita stund og så reisar me på tur med mor. Då får me jo oppleve dobbelt så mykje!
Me får ikkje 2 bursdag feiringar. Slekta på far si side bur så langt vekke at det berre blir slekta på mor si side + far. Av og til kjem farfar og kona også her til, og dei trivs godt saman med slekta på mor si side. Eg er veldig takknemleg for at familien min kjem så godt overens. Farmor og farfar er også skilde, så far og onkel er også vand med skilte foreldre. Det er litt godt å ha den tanken i bakhodet at far òg har skilde foreldre, då veit han litt om kva som kan hjelpe viss eg ikkje skulle takle det så bra.
Eg likar eigentleg at mor og far er skilde, i hvertfall no i ungdomstida. Du skjønar, i slutten av veka då eg er sjå mor, kan eg bli lei av ho og lett bli irritert på ho. Då er det ganske greitt at dagen etter går eg til far. Når eg går lei av han, skiftar eg igjen og går opp til mor. Er ikkje eg heldig? Då slepp eg og vere i det same huset med dei same personane heile tida.
Lillesøstera mi opplev skilsmissa litt annleis enn sånn eg gjer det, ho tykkjer det er greitt, men sleit litt med det tidlegare. Ho har alltid vore ein mammadalt, og kjem nok alltid til å være det, men då me ikkje heilt var vande med å vere ”skilsmisse-born” sakna ho mor. Far og mor diskuterte dette me oss, og me blei einige om at ho skulle vere 2-3 dagar ekstra sjå mor. Eg hadde ikkje problem med det, eg lika å vere åleine med far, då kunne me sjå på og spele fotball i lag. No er ho like lenge hos far som det eg er, men viss eg eller Elisabeth ville vere litt ekstra hos ein av dei, får me lov til det – me er aldri gjestar i våre eigne heim.
Foreldrene mine bur i same kommune og dei bur ca 1,5km i frå kvarandre. Derfor kan eg vere med dei same venene uansett kva for veke det er. Det er berre eit idrettslag og det same miljøet uansett. Eg er glad for at foreldrene mine bur så nærme kvarandre. Hadde mor budd til dømes inne i Stavanger ville det vore vanskelegare å halde kontakten med ho, og me ville ikkje hatt det same forholdet som me har no. No kan eg gå innom ho og hilse på etter skulen, og rote litt for henne berre for å markere at eg bur der.
Det er nok det einaste som er ein smule negativt; eg har to hus å rydde, to hus å rote vekk ting og to hus å leggje ting i. Har eg mista mp3-spelaren min må eg leite i både mor og far sitt hus. Eg er eit svimehovud, eg skal innrømme det, men då er det ikkje så godt å halde orden på 2 hus. Eg er ein rotekopp, og eg slit med å halde eit rom nokolunde ryddig, korleis i alle dagar skal eg klare då 2?! Det skjønar eg ikkje, men for mor og far er saka ganske grei og ingenting å diskutere; rommet skal vere ryddig.
Eg har fått mange spørsmål om korleis det er, og det dei fleste spør om er ”Er det ikkje drit å måtte flytte på ting og tang kvar veke?” då berre ler eg før eg forklarar dei korleis eg tykkjer det er. Alle tykkjer synd på meg, men kvifor gjer dei det? Det er da ikkje synd på meg? Eg er jo lukkeleg, eg trivs med å vere ”skilsmisse-born”, eg har det like godt som dei andre i klassen og eg blir jo godt oppdratt! Kanskje det er fordi det berre blir skrive om dei som slit med skilte foreldre? Då er vel eg dømd til å vere ulukkeleg, sidan eg har skilde foreldre?
Eg trur ikkje eg er eit ”skilsmisse-born”, eg får det ikkje til. ”Alle skilsmisse-born” ønskjar jo at foreldra blei saman igjen, eg trur eg er unormal. Eg er eit mislykka ”skilsmisse-born”. Stakkar meg..
Ikkje misforstå meg; det er born som slit med at foreldra er skilde. Me må støtte dei og kanskje berre lytte til det dei følar. Eg trur ikkje det går an å gje råd, mange har nok forskjellige tankar rundt skilsmisse. Dette her var berre slik eg følar det, og kor heldig eg er. Mange spurte meg om det gjekk bra då mor og far skilde seg, og eg berre spurte dei kvifor det ikkje skulle gå bra med meg. Alle har det nok ikkje sånn, så eg er takknemleg no i ettertid at nokon spurte meg om kva eg følte. Nokre treng å bli stilt det spørsmålet.
Dette var berre mi historie om skilsmissa, ei av dei historiane som aldri vil bli trykt.
-Jannicke
20. januar 2010 kl. 10:07 med 6 kommentarer
Årets høydepunkt #1
Wohoo! Nå skal jeg glede dere med å gi dere totalt unyttig fakta! My favorite job..
- Jeg er veldig kritisk når det gjelder … alt! (Ikke akkurat kresen på mat, munnen min er åpen for alt! uffda.. )
- Jeg har en i-formet føflekk på magen. (Var rund før, men opererte litt av den bort når jeg var baby)
- Jeg grein av en film for første gang sist uke.
- Jeg lekte med Batman som liten.
- Jeg hater jentefilmer. Jeg holder så vidt ut på jentekvelder når de andre vil se Mamma Mia, 10 ting jeg hater ved deg, Titanic eller andre jeg-vet-allerede-hvordan-denne-filmen-ender-etter-å-ha-sett-den-i-2min-filmer! JEG DØR!
- Ja, og jeg kan være ganske dramatisk. Jeg innrømmer at ting kan hørres ganske mye verre ut når jeg skal forklare det. (At jeg måtte rydde rommet i går, kan høres ut som 3. verdenskrig)
- Å rydde er ikke min spesialitet, okok; jeg suger til det. Ting bare detter rundt meg, skjønner ikke det der..
- Ordet selvdisiplin finnes ikke i mitt vokabular.
- Jeg er egentlig normal. Nesten hvertfall..
- Jeg har spist snegle, og likte det! (Der var vi tilbake til at min munn er åpen for alt. Æsj. Nei. Ikke sånn.)
- Jeg hater ordet kleint, det er bare så .. kleint?
- .. at jeg nå klarte å kjede deg !
Job done ! 
- Vi er egentlig helt normale.
15. januar 2010 kl. 05:45 med 3 kommentarer
An unwritten story..
Livet mitt er som en bok som ingen vet hvordan ender, heller ikke forfatteren. Dette gjør meg gal! Jeg vil vite hvor jeg er om 5-10-50 år! Har jeg reist rundt i verden, har jeg studert på flotte internatskoler, har jeg fått meg drømme jobben eller har jeg blitt butikkdama nede på Rimi? Jeg vil så mye, alt for mye..
Jeg vil så gjerne studere i hele verden, og oppleve noe nytt! Det er nok derfor det gjør det litt vanskelig å vite hvor jeg ender opp.. Det hadde vært annerledes om jeg skulle gå på Sola videregående (den videregående skolen de fleste herfra går på), og så går på noe inne i Stavanger. Da ville jeg jo fortsatt vært i Norge. Men jeg vil reise til Danmark og gå på IB (international baccalaureate) og så reise til et annet sted. Så langt har jeg ikke kommet enda..
Av og til vil jeg bare spole fram 10 år og se hvor jeg er. Livet mitt er så spennende for tiden; hva skal jeg gjøre, hva må jeg prioritere, hvor skal jeg gå videre, tør jeg dette? Jeg tenker av og til: kanskje jeg bare skal være her, og ta det litt rolig? Men så tenker jeg med en gang: nei, det blir for kjedelig og jeg kommer til å angre. Med kjedelig mener jeg ikke at jeg ikke trivs, jeg trivs kjempe godt her! Det jeg mener er at jeg er av den nysjerrige typen, den som ikke klarer å sitte å vente på noe. Derfor føler jeg at å reise ut og oppleve, utforske og få svar på alt jeg ønsker – eller jeg bare ender opp med flere spørsmål. Dette virker som et spennende liv for meg, dette er noe jeg kunne trivs med.
Jeg tror nå at jeg vil jobbe med å hjelpe, å få gjort noe i verden. På skolen har vi nå om Bærekraftig utvikling, det er kjempe spennende! Det handler om å bekjempe global oppvarming og fattigdom, en jobb som har noe innen dette er det jeg vil jobbe med. Jeg vet bare ikke hvilken jobb?
Å reise mens du studerer tror jeg ville vært kjempe bra! Du får stipend fra lånekassen, bor du i et land må du jo skaffe venner på egenhånd, du lærer språk, du møter folk fra hele verden, og det er kjempe spennende! Hva er det å ikke like? Joda så har du di derre mødrene, de som ikke vil at du skal flytte ut før du er 30, de som tror du ikke kommer til å klare seg, de som tar seg av alle bekymringene. Tro meg; min mor er ikke 100% med på min oppleve-alle-krinker-og-kroker-i-verden-plan. Men det er vell litt greit det også når jeg tenker meg om; det er jo hun som kommer med de vanskelige spørsmålene, de du ikke er så flink til å spørre deg selv om. F.eks: tør du virkelig dette? Det er nok det som er vanskeligst. Jeg har jo aldri vært borte fra familien så lenge, jeg har jo aldri reist helt på egenhånd til et nytt land, jeg har aldri måtte klare meg selv. Allikevell er jeg ganske sikker på at det skal gå bra. Andre klarer det jo, da må jo jeg klare det også! Ja, jeg har et ganske stort konkurranse instinkt..
Å skrive ned tankene min hjelper mye. Det får meg til å tenke på hva det er jeg virkelig vil. Det er så vanskelig å bestemme seg, men jeg kommer til angre hvis jeg ikke tar sjangsen. Først må jeg jo komme inn selvfølgelig, men jeg spurte og jeg har karakterer gode nok til å komme inn. Det kan endres, men jeg håper. Skulle det ikke fungere, finner vi alltid på noe annet!
Den største grunnen for at jeg skriver dette er at det er morsomt å se tilbake på ting. Her vil det være å se tilbake på hva jeg ville gjøre når jeg var 15. Jeg vil se om jeg reiser ut, eller om jeg bestemmer meg for å være her. Jeg gleder meg …
Vil du reise og oppleve alt som er å oppleve? Har du noen tips eller historier?
12. januar 2010 kl. 09:12 med 3 kommentarer
5meter avstand anbefales!
Dette er resultatet når Jannicke sitter inne hele dagen med sine venner snørrfilla, halstabelettus og spybøtteline.
Sånn merker Jannicke at hun er syk:
- Snakker om seg selv i tredjeperson
- “Pynter” 2 ruller med dopapir med snørr
- Spiser ca 5 pakker med halstabeletter
- Ser “God morgen Norge”
- og tar overdose av hostesaft
Dere bør håpe jeg blir bedre i morgen, stakkars dere hvis ikke..
4. januar 2010 kl. 09:02 med 10 kommentarer
Mine forbilder
Dette er mine forbilder:
Pink
Pink har vært forbildet mitt siden jeg gikk i 1.klasse, tror jeg. Jeg husker jeg begynte med en cd, og hørte på den dagen lang! Senere fikk jeg dvd/video og kunne sitte lenge å se på hun som banket alle guttene og var helt råååå! Jeg var jo prikk lik Pink - jeg banket alle guttene i klassen, ofcourse! (?)
Kat von D
Kat von D er nok et av mine nyeste forbilder. Hun er ikke redd for å skille seg ut, har egne meninger, og tar ikke livet alt for alvorlig. Jeg skal også ha tatovering når jeg blir litt eldre, vet hva jeg skal ha også.
Carlos Tevez
Carlos Tevez er et av mine forbilder innen fotballen. Han er så liten, men så kjapp! Han jobber hele tiden, og gir seg ikke. Som andre fotballspillere (med navn Cristiano Ronaldo) har han bena plantet på jorda. Han har et stort arr på halsen (dere ser det ikke på bildet), som han fikk i barndommen. Han har fått tilbud om å fjerne det, men det vil han ikke. Jeg synes det er kult, det er et av hans kjennetegn.
Ronaldinho
Ronaldinho er en utrolig god fotballspiller. Han er lojal, alltid godt humør, og har sykt bra fotballferdigheter. Jeg har sitt mange klipp og film om han og han gjør kjempe kule triks som han bare har øvd litt (?) på. De kan jeg bare drømme om å få.
Farfar
(Jeg vil ikke legge ut bilde av farfar uten tillatelse)
Farfar har lenge vært mitt forbilde. Han er alltid i godt humør, tåler alt (fysisk), og har alltid en historie å fortelle. Han jobbet i FN når han var ung og var nede på Gaza stripa. Der hadde han f.eks. en skorpion festet med en nål i nattbordet og en tråd i halen; skorpionen gikk rundt og rundt på nattbordet om natta, haha. Han stjal også våpen fra Tyskerene i krigen (farfar var ca 7 år da), belive it or not. Farfar er fra Haugesund, og når han var liten levde mange av å selge sild. (Det var utrolig mye sild på den tia!) Han og en kamerat ville også være med, så en kveld når alle fiskerene sov (i båtene) åpnet farfar en luke (båtene var helt stappet av fisk, så det var noen “luker” oppe på dekk). Uansett; han åpnet da denne luken og det fosset med sild ned i jålla til farfar og kompisen. Farfar fikk ikke lukke luka så en del fisk havnet i sjøen, men han måtte bare komme seg ned i jålla igjen fordi den holdt nesten på å synke. De kom seg i land, og gikk bort til en butikkhandler. Han brydde seg jo ikke om fisken var stjelt eller ei! Farfar er nok ikke den mest forsiktige personen på jord. Tror jeg kunne brukt en blogg på å skrive alt farfar har gjordt, han har nok opplevd mer enn de fleste..
Har du noen forbilder?
3. januar 2010 kl. 08:13 med 8 kommentarer
Det skal nok gå bra, skal du se!
I morgen er det skole. What a shock! Jeg sier som alle (?) andre: jeg vil ikke, vil ikke, vil ikke!
Denne uka er det første prøve eksamen. Vi vet ikke hva vi kommer opp i, men det er muntlig eksamen. Kommer jeg opp i spansk tar jeg snarveien ned fra Preikestolen! (-okei, kanskje ikke akkurat, men jeg skal hvertfall si noen stygge ord!) Norsk, Engelsk eller Historie er de faga jeg vil komme opp i.
Jeg har ikke sovet særlig godt i juleferien; jeg får mareritt pga skolen. Kall meg nerd, men jeg får skikkelig presentasjonsangst! Det samme skjedde i sommerferien; i slutten av ferien fikk jeg såvidt sove fordi jeg skulle begynne i 10. klasse. Har aldri hatt det sånn! Jeg har alltid trodd at jeg ikke brydde meg noe spesielt om skolen, så lenge jeg fikk over 4,0 i snitt så var alt greit. Sånn er det altså ikke, og nå sitter jeg og angrer på at jeg ikke gjorde lekser i 7. til 9. klasse. Snittet mitt er over 4,0, men det kunne godt vært høyere!
Nå som eksamenene kommer, og karakterene virkelig teller begynner jeg å stresse. Hvorfor leser jeg ikke mer på leksene? Hvorfor klarer jeg ikke å skaffe meg arbeidsvaner? Hvordan skal dette i hele tatt gå!? Jeg tror jeg må roe meg ned.. Kan noen være så snill å si til meg at det går bra og det ikke er så viktig? De må helst høres overbevisende ut..
Det er nå jeg tenker; jeg trenger en pause. Men herregud, jeg har jo hatt pause i 2 uker nå! Hvorfor føler jeg meg da så utslitt? Gleder meg til sommerferien, da er eksamenene over! For nå..
Hva jeg skal gjøre nå er å lese på geografien (gikk glipp av en stor del i et kapittel pga hjernerystelsen jeg hadde), og så skal jeg sove hele natta uten å våkne av mareritt. Wish me good luck..
-sånn ender min eksamen..
31. desember 2009 kl. 10:43 med 3 kommentarer
Tanker ved nyttår..
Fredagen 1.januar 2010 skal vi bli nye flotte mennesker med nye mål. Vi skal fokusere mer på skolearbeidet, være snillere mot mor, ringe besteforeldre oftere eller slutte å spise snop. Vi skal gjøre forandringer! Vi skal starte et nytt og bedre liv, for vi får jo helt blanke ark! Jeg, som alle andre, lager nyttårsforsetter. Jeg tenker “Aah, nytt år – nye muligheter!” og drømmer i vei om hvilket fantastisk menneske jeg skal bli i 2010. For når det er et nytt år, så viskes 2009 ut – det er jo så lenge siden! Men er 2010 så annerledes enn 2009? Blir jeg et helt fantastisk menneske i 2010? Er arka helt blanke?
Jeg tenker at fredag er en helt vanlig fredag. Jeg skal gjøre akkurat det samme jeg alltid gjør på fredager. Jeg tenker fremdeles med den samme hjernen, hjertet mitt dunker den samme rytmen (håper jeg), jeg har fremdeles de samme minnene og måten å tenke på. Jeg er jo den samme personen! Hvordan er da 2010 så annerledes enn 2009?
“Nå kommer jeg aldri til å være i år 2000-og-noe.” Det tenker jeg hvert år. Men jeg kan jo tenke sånn hver dag; “Onsdag, 30.12.2009, kommer jeg aldri til å oppleve igjen.” Det er jo det samme? Du kan gjøre like mye hver dag, du kan forandre på deg selv hver dag! Det trenger ikke være et nytt år for å begynne et nytt å bedre liv.
Hvorfor feirer vi nytt år? Vi kan jo begynne å feire ny dag? Du får gjort like mye, utrettet like mye, forandret på like mye. Enda en måte mange tenker; “Etter høstferien, da skal jeg virkelig begynne å gjøre leksene mine!” Hvorfor vente til etter høstferien? Hvorfor ikke begynne nå?
Alle sier eller skriver til hverandre; “Godt nyttår! Takk for det gamle, og lykke til med det nye!” Det kan vi si rett før et nytt år. La oss spole tilbake til mandag; hva hvis bestemor sa “Godt nyttår! Takk for det gamle, og lykke til med det nye!” hva skal du da gjøre med tirsdag, onsdag og torsdag? Skal ikke de være fine? Skal vi bare ønske fine dager i 2010? Du skal ikke bare sove deg gjennom de 3 dagene; “fordi det er jo bare 2009?”.
Nå håper jeg dere forstår hva jeg mener; du kan utrette like mye hver dag, uansett dato!
Alikevell gjør jeg som alle andre; skriver en lang liste om hva som skal forbedres og hva jeg må nyte i 2009 for det får jeg ikke gjøre i det nye, fantastiske året..
P.S: Det er kjekt å høre hva dere synes om det nye året! Har du lakt en lang liste med nyttårsforsetter, eller er du et fantastisk menneske fra før?
30. desember 2009 kl. 09:01 med 4 kommentarer
Meget flott !
Edit: Har nå forandret til en header jeg brukte ca 5min på. Skal skifte, men det ser bedre ut enn den forrige. Jeg må si; jeg er fantastisk flink til å posere på bilder!
Haha, jeg beklager så meget (som Bente ville sakt) for den stygge headeren min. Den passer ikke med bakgrunnsfargen, men jeg har strevd i et par timer med å få lakt inn header. Hadde lakt inn HTML-koder der CSS skal være, for de som ville vite det. Det er det eneste bildet jeg har, og jeg liker så godt den beige/brune fargen at jeg nekter å skifte. Skal skifte i nermeste fremtid, skal ta bilder den dagen min røde nese går bort og jeg har stelt meg. Har ikke stelt meg på 2 dager fordi jeg ikke får gå ut pga kraftig forkjølelse. Ja, stakkars meg.
Så dere får bare kose dere med de flotte fargekombinasjonene! Hah..
meget flott..
29. desember 2009 kl. 01:23 med 1 kommentar
Om eg var..
Mariell posta disse på hennar blogg om kva ho skulle være, her er mine:
- om eg var ein farge skulle eg vera blå
- om eg var eit nummer skulle eg vera fire
- om eg var eit dyr skulle eg vera ein frosk
- om eg var ein sang skulle eg vera Neopolitan Dreams
- om eg var eit klesplagg skulle eg vera ein jakke
- om eg var ein sko skulle eg vera ein koseleg tøffel
- om eg var eit vær skulle eg vera regn.
- om eg var ein kjent person skulle eg vera Carlos Tevez.
- om eg var ei disney-prinsesse skulle eg vera Sjasmin.
- om eg var ein drikk skulle eg vera limonade.
- om eg var ein type mat skulle eg vera eit bringebær.
- om eg var ei årstid skulle eg vera haust.
- om eg var ein blome skulle eg vera ei blåklokke.
- om eg var eit instrument skulle eg vera ein tuba.
- om eg var ein smak skulle eg vera lakris.
- om eg var ei lukt skulle eg vera gras.
- om eg var ei kjensle skulle eg vera spenning.
weheartit.com
Eg likar nynorsk.
